For noen dager siden rettet jeg på facebook kritikk og et rop om høyere krav til ansvar og vitenskapelig etterrettelighet blant personer i ernæringsdebatten med rekkevidde i sosiale medier. Aftenposten plukket opp innlegget, som senere Gunn-Karin Sakariassen, nestleder i «Kostreform for bedre helse» svarte på. Med svaret bommer hun allerede i tittelen ved å legge ut et stråmannsargument om at personer med diabetes anbefales å spise mye sukker. Det gjør de ikke. Når slike falske premisser settes opp blir det krevende å føre en god debatt. Ikke minst blir det vanskelig å snakke sammen når hun feilaktig forsøker å vri saken til å høres ut som jeg har gått til personangrep på henne. Det er hverken personangrep eller latterliggjøring å poengtere at informasjonen som fremkommer i foredraget går på tvers av eksisterende litteratur og gjeldende anbefalinger, ei heller å poengtere at det arrogant og ignorant og be meg «mind my own business» når jeg ber Lene Alexandra Øien svare på om hun står inne for det hun deler til over 60 000 følgere. At innlegget kan oppfattes som krasst har jeg imidlertid forståelse for. Det var bevisst skrevet slik (godt blandet med sarkasme) for å tydeliggjøre mitt standpunkt, men også fordi jeg er så lei av disse diskusjonene og den totale ansvarsfraskrivelsen fra de som deler det omtalte budskapet. Nå har mitt motsvar til innlegget fra Sakariassen kommet ut i Aftenposten og kan leses her.
Denne posten er et utvidet motsvar til innlegget mitt i Aftenposten. Det mener jeg er nødvendig som følge av at det i Sakariassens innlegg introduseres en så lang serie feilaktige påstander at det begrensede antall tegn Aftenposten tillater ikke strekker til for å kommentere alt på en tillstrekkelig måte.
SAKENS OPPHAV: UNØDVENDIG DEMONISERING AV MATVARER
Demonisering av næringsrike matvaregrupper er både unødvendig, uheldig og forsterker den eksisterende kostholdsforvirringen. Det at personer som følger lavkarbokosthold ønsker å redusere inntaket av en større gruppe gruppe karbohydratkilder betyr ikke at alle andre må gjøre det samme. Dét ser imidlertid forkjemperne for lavkarbokosthold ut til å mene om man tar bidrag fra medlemmer av «kostreform for bedre helse» fra kommentarfeltene i betraktning. Begrunnelsen? Meninger («jeg mener at..»), ideologi, men ikke vitenskap. Det er irrelevant hva hun eller jeg mener i kunnskapsbaserte diskusjoner, det viktigste er at vi kan underbygge påstandene våre. Det eneste Sakariassen refererer til av forskning i sitt motsvar er et studie hun neppe har satt seg særlig godt inn i, noe jeg kommer til straks.
Karbohydratkilder kan ikke likestilles
Man kan ikke sidestille produkter med tilsatt sukker med næringsrike matvaregrupper som frukt, kornprodukter og meieriprodukter der en begrenset mengde sukker forekommer naturlig, men også en rekke andre næringsstoffer som vitaminer, mineraler og fiber. Det blir alt for lettvint, da alle er knyttet til gunstige helseutfall og bør inngå i et variert kosthold. Frukt gir bedre metthetsfølelse og forebygger overvekt, i motsetning til hva lavkarbomiljøet predikerer.
For de ekstra interesserte: Argumentene handler ofte om at frukt bidrar til økning i insulinutskillelse, og at dette fører til fettlagring. Her ser de totalt vekk fra at det kreves et kalorioverskudd for å øke fettmassen uavhengig av insulinnivåer, og at insulin-hypotesen for overvekt har blitt tilbakevist vitenskapelig. Sakariassen bommer derfor når hun sidestiller sukker uansett form med karbohydrater og uttaler:
“men når over 1 million mennesker med diabetes får råd om å spise mye karbohydrater (som jeg mener er sukker), må det gå galt».
De offentlige kostrådene oppfordrer oss tvert imot til å begrense inntaket av de åpenbare kildene til tilsatt sukker, som saft, brus, kaker og godteri, og at vi skal begrense inntaket av tilsatt sukker til mindre enn 10 energiprosent av energiinntaket.
Overvekt skyldes ikke nødvendigvis karbohydrater
Sakariassen hevder det er kostrådene som har forårsaket økningen i forekomst av overvekt, fedme og diabetes. Ser vi på hvordan kostholdet har utviklet seg over tid, faller grunnlaget for denne påstanden på stengrunn. Overvekt fortsetter å øke på tross av at inntaket av karbohydrater er fallende og fett økende. Det er gode bevis for at vektreduksjon, regelmessig fysisk aktivitet og redusert inntak av energi (fett, karbohydrater/begge) er gunstig for diabetikere. Dette reflekteres i kostrådene, som er veldokumenterte og fungerer meget bra når de etterleves. Sakariassen refererer til en toårsstudie som argument for å anbefale et lavkarbokosthold. I studien ble deltakerne ved tilfeldig fordeling anbefalt ett av tre kosthold; Lavkarbo, lavfett og middelhavskost, hvorav sistnevnte er mest likt våre kostråd. Studien undersøker effekten av å anbefale disse diettene. Går man dataene nærmere i sømmene finner man ut at:
- Alle gruppene reduserte inntaket av alle næringsstoffene og energi. Lavkarbogruppen reduserte energiinntaket mest.
- Fra 6 mnd og utover spiste alle gruppene i tråd med dagens kostråd, men lavkarbogruppen lå litt lavere på karbohydrater og litt høyere på fett enn de to andre (2% høyere inntak av mettet fett). Karbohydratinntaket i «lavkarbo» gruppen var henholdsvis 41.6 og 40.4 E% (energiprosent) ved 12 og 24 måneder etter start av studiet.
- Med unntak av resultatene ved 6 mnd var det ingen forskjeller i vekttap mellom middelhavsdiett og lavkarbo, noe som stemmer godt overens med andre studier. Seks år senere var resultatene bedre i gruppen som fulgte middelhavsdiett.
- Det måles ikke kroppssammensetning i studien, noe som er avgjørende for dokumentasjon av vekttap. Om for eksempel lavkarbogruppen (som hadde et litt høyere proteininntak) bevarte muskelmassen bedre, vil dette kunne være av betydning.Og til sist, et avsluttende interessant poeng; etterlevelsen av anbefalingene var dårligere i lavkarbogruppen (~20% dropout) sammenlignet med lavfettgruppen (~10% dropout). Det Sakariassen komisk nok gjør er å fremheve litteratur som støtter kostrådene, noe hun antakelig ikke selv er klar over og som vitner om enten sløv research eller manglende vitenskapelig forståelse.
Man kan gå ned i vekt på mange måter, og lavkarbo er en av flere veier til målet. Sammenligner man ulike sammensetninger av karbohydrater og fett, med likt protein- og energiinntak, finner man ingen forskjeller. Dette viser at fordelingen av karbohydrater og fett er underordnet det totale energiinntaket. Dette gjenspeiles også i en godt kontrollert studie gjennomført ved Universitetet i Bergen hvor man ikke så forskjeller på å følge en høy-fett diett og en høy-karbohydrat diett. Dersom en lav-karbo diett fungerer for enkelte er dette helt fint så lenge man dekker behovet for mikronæringsstoffer og har god etterlevelse. Det er viktig å finne en diett som kan etterleves over tid. Da har man flere strenger å spille på når man skal hjelpe en person med vektnedgang, fordi man kan ta hensyn til individuelle preferanser. Men man kan ikke konkludere med at lavkarbo er overlegent helsemyndighetenes kostråd av den grunn. Det er imidlertid dette som er et gjengående problem. Det påstås at at kostrådene er utdaterte og samtidig påstås det suverenitet av lavkarbo over kostrådene. Dette støttes ikke i litteraturen. Det at denne suvereniteten påstås gang på gang gjør at «Kostreform for bedre helse» og andre med samme synspunkt begår samme feil som de (feilaktig) anklager kostrådene for – å påstå at ett råd/en tilnærming er best for alle. Veldig ofte sier også suksesshistoriene «jeg fulgte kostrådene i X år, men det fungerte ikke, men etter at jeg gikk på lavkarbo endret alt seg». Det er veldig viktig å poengtere at sannsynligheten er svært høy for at de som påstår de fulgte rådene ikke faktisk gjorde det. Så lite som ca. 1 prosent av befolkningen føler kostrådene.
Les også: Økt fettforbrenning er ikke lik redusert fettmasse
Klinisk praksis bør være evidensbasert
Sakariassen fortsetter diskusjonen med appell til både sin egen 14 år lange “kliniske erfaring” med pasienter og senere i innlegget link til sannhetsvitner/suksesshistorier og anekdoter. Dette er i motsetning til hva hun mener lite interessant. Det finnes suksesshistorier fra en hver ernæringstilnærming og disse forteller ingenting om helseffekter av tilnærmingen over tid eller hvordan de slår ut sammenlignet med en annen tilnærming. Det er heller ingen som fornekter at mange har hatt positiv effekt av lavkarbo.
Med det nevnte sagt: hverken Sakariassen eller jeg bør jobbe med syke pasienter, for eksempel de med diabetes type 2. “Ernæringsterapeut” er en ubeskyttet tittel og gir (korrekt) ikke rett til å jobbe klinisk og behandle sykdom. Det er en grunn til at vi har autorisert helsepersonell, og i første rekke bør kliniske ernæringsfysiologer hjelpe denne gruppen mennesker. De har mest kompetanse om kliniskmedisinsk ernæring og har utdanning som står i stil med ansvaret dette medfører. Utdanningen for å bli «ernæringsterapeut» vektlegger heller ikke vitenskap og metode. Det er ikke et angrep på personer med utdanningen, men snarere å gjøre oppmerksom på et beviselig faktum når man ser på pensum. Ernæring er et forskningsfelt på linje med andre medisinske fagdisipliner, med krav til grunnleggende fysikk, kjemi, biologi, matte/statistikk og fysiologi. Dette er ikke lett, tvert imot er det utrolig tidskrevende og en forutsetning for å unngå misforståelser. Ernæringvitenskapen er også uavhengig av ideologi som Tunsberg sitt pensum preges av. Hvordan menneskets fysiologi kan være pensum, samtidig som syre-base forfektes (for å ta en misforståelse) er uforståelig. Å ha bøker som «Bedre uten brød», boken til vitenskapsjournalist Gary Taubes og flere andre bøker som står i sterk kontrast med hva ernæringsvitenskapen forteller sier også sitt om hvordan vitenskap (eller mangel på den) vektlegges. Når man har en slik utdanningsbakgrunn er det også svært mye større sannsynlighet for at man leser forskningslitteratur med sterk slagside, noe som forøvrig er veldig synlig i kommentarfeltet hvor flere ernæringsterapeuter sier hva de mener.
Kostråd bør være evidensbaserte og fri for ideologi
Flere av Sakariassens råd er gode, blant annet å øke inntaket av grønnsaker, spise mer fisk, avocado og nøtter. Dessverre følges dette av flere råd som strider mot litteraturen. For eksempel er det ikke grunnlag for å hevde at økologisk mat nødvendigvis er sunnere eller bedre for helsen. Det er begrenset med litteratur på dette området, og som Jan Alexander, leder av hovedkomiteen i Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) uttalte:
«Basert på forskningen som finnes i dag, er det ikke grunnlag for å si at økologisk mat er bedre eller dårligere for helsen enn konvensjonelt produsert mat».
Det er heller ingen grunn til å frykte kunstig søtning, som ikke medfører noen helserisiko i de dosene vi mennesker får i oss. Tvert imot er det vist at å erstatte sukker med kunstig søtning, bidrar til å redusere kroppsvekten. Selv om det å følge Sakariassens råd vil føre til et bedre kosthold for veldig mange, ønsker jeg at rådene kunne være mindre preget av logiske tankefeil som at “naturlig” er bedre enn “kunstig”. Jeg skulle også ønske at vi faktisk kunne diskutere litteratur fremfor anekdoter og historier. Selv om det finnes individuelle forskjeller gir også kostrådene store rom for nettopp individuelle tilpasninger. Ser vi vekk fra forskning fordi folk responderer ulikt, er vi virkelig ikke på trygg grunn.
En diskusjon der sidene setter helt ulike krav til spilleregler er ikke levedyktig
I motsetning til det som er vitenskapelig praksis; å vurdere kvaliteten, mengden og vekten av evidensen (i hvilken retning datagrunnlaget som helhet peker) har meningsmotstanderne i denne saken ikke underbygget påstandene sine med vitenskap. Skal de ulike sidene klare å snakke sammen må den kraftige appellen til anekdoter/»kasuser»/»pasienthistorier» slutte. For faktum er at vi ikke følger samme standard for spilleregler. Da snakker man rett og slett to forskjellige språk. Skal debatten føre noen vei er vi avhengige av at vi som deltar forholder oss til vitenskapelige spilleregler, og så godt det lar seg gjøre legger følelser til side. Rådene må bygge på helheten av de dataene som foreligger, ikke enkeltstudier som trekkes frem for å underbygge et forhåndsbestemt synspunkt.
Et svært godt innlegg som illustrerer fenomenet der to sider ikke forholder seg til samme spilleregler kan leses her.
Meget godt skrevet???
Takk for det, Marianne! 🙂